Dag 2

Idag har jeg fått gledelig respons fra skolen. Mitt hjerte har vært full av liv, lekt masse med de andre, klart å unngå krangling. Prøvde til og med spille fotball, noe han aldri har vært interessert i, og da han ikke skjønte reglene og falt litt igjennom, gikk han rett og slett og satte seg på sidelinja – uten å mukke. Det har klart vært mye uro i timen, han har dratt med seg resten av klassen og fått flere time-out, men allikevel så har han hele tiden vært så fornøyd, blid og full av positivt liv. Spist hele matpakka si også 🙂

Han er med i Kulturskolen i kommunen og det er sirkustrening hver fredag. Han har tidligere hatt grei kontroll på diablo’en, idag gikk alt galt. Jeg så da at tålmodighet mangler totalt, og når han feilet så ble han rasende. Kastet pinnene i veggen, diablo’en en annen retning og satte seg resolutt ned på gulvet med hodet i fanget. Nær på gråten. Dette er jo typisk.

Synes det var veldig vanskelig å se på, særlig ettersom han nok føler sin egen forventning – det er nemlig forestilling om knappe to uker. Instruktøren taklet ham bra, tok seg god tid, snakket, hjalp.. Og klarte finne en grei løsning som min sønn kan klare under forestillingen, med hjelp av instruktøren.

Dog, jeg tenkte mens jeg satt der; hadde det gått an å gi noe medisin (Ritalin/Concerta) kun når han trenger litt ekstra «hjelp»? Dette får jeg høre med BUP om til mandag…

Add comment 31. mai 2013

Om livet med adhd

Jeg er en mamma til tre flotte gutter, hvorav den mellomste som er født i 2005 har adhd. Jeg tenkte å skrive denne bloggen underveis i min kamp for å gi gutten min en best mulig hverdag – med sykdommen. Jeg håper jeg får mange følgere og at dere kan dra nytte av noen av erfaringene og feilene jeg gjør underveis – selvom adhd er individuelt. Som man sier; har man møtt èn med adhd, da har man møtt èn med adhd.

Han har hatt diagnosen siden august 2012 og skoleåret 2012/2013 har blitt brukt på tilrettelegging og medisinering. Noe som ikke har gitt tilfredsstillende resultat. Han startet 2 uker før skolestart august 2012 med Concerta 18 mg og økte raskt til 36 mg. Med strålende effekt! Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne, at det skulle være «så enkelt»…! Kontaktlæreren hans responderte med følgende sms; Jeg kjenner ham ikke igjen! Idag har jeg møtt en helt ny gutt! All uro er borte, fantastisk!

Det gikk noen uker hvor vi var superfornøyde. Han føyk rett til topps i  klassen både i matte og norsk, ikke overraskende, jeg visste jo at gutten min var smart, men å, så glad jeg var for medisinen; at den fjernet uroen og lot gutten min få brukt seg slik som han burde!

I november begynte småting å skje. Mer urolig igjen, småaggressiv igjen og han klarte ikke prestere på prøver ( i den grad de har prøver i 2 klasse da…). Hva skjedde??? Kontaktlærer og jeg hadde ukentlig kontakt og hun loggførte sønnen min daglig, helt siden 1 klasse også. Nedoverturen var merkbar. Vi skyldte på at det var forventninger til jul, brudd på rutiner i skolehverdagen pga juleforberedelser… Men i januar var ting bare verre enn verst. Vi var nesten tilbake til tilstand som FØR medisinering. Og dette MED medisin – 36 mg Concerta. Hva skjer???

Jeg satte meg ned som så mange ganger før og trålte internett for tips og råd, hva hadde andre gjort i liknende situasjon, hva muligheter hadde vi? Leste forumtråder opp og ned om medisiner, kombinasjoner, styrker – og ernæring.

Jeg kontaktet BUP og sa jeg ville prøve noe annet, evt noe i tillegg. Jeg kom selv med forslag Strattera – og han ble satt på dette i kombinasjon med Concerta. De første dagene virket dette som det fungerte, han ble roligere og klarte å henge med i skolen slik som vi ønsket. Men han fortsatte å bli roligere, helt til han ble nærmest dopa og andre bivirkninger kom til sterkere enn noen gang. Han ble fryktelig asosial, ville ikke ut og leke, ville ikke noen ting. Han kom hjem fra skolen og gikk rett på rommet og satte seg foran tv. Matlysten, som var fraværende på Concerta, ble enda mindre. Gutten min ble en zombie. Vi måtte fullføre 6 uker for å se fullstendig effekt, la tablettene få virketiden sin, og det var grusomt å gi ham denne mediisnen hver dag som jeg så gjorde ting bare verre. Etter 6 uker var det slutt – heldigvis. Noe av gutten kom tilbake, man viste glede igjen, mer liv.

Vi satt nå igjen med Concerta og en gutt som «levde» mer, men samtidig var følgende bivirkninger sterke; nedsatt matlyst, kvalme, asosial – men ikke så utpreget, småaggresjon i skolen, uro, lydsensitivitet.

Som mamma kjente jeg dette godt i mammahjertet. Jeg tenkte lenge på hva som skulle gjøres videre. BUP hadde ikke mye annet å tilby enn Ritalin – noe jeg ikke var særlig interessert i prøve da det er uhyre likt Concerta (amfetamin). Jeg så ikke poenget i å bytte mellom to nærmest identiske medikamenter. Oppi alt dette gråter gutten min og ønsker å bli «normal». Jeg følte presset stort!

BUP nevnte også et amerikansk medikament, som jeg dessverre ikke husker navnet på og vi ble enige om at det skulle prøves. Dette var noe helt annet enn Concerta/Ritalin og Strattera, og mye brukt i Amerika – og noe i Sverige. Dette er i skrivende stund søkt om til det offentlige. Lang byråkratirunde og jeg regner ikke med noe ang dette før over sommeren.

I mellomtiden tenker man; hva gjør man så lenge? Fortsette med Concerta som gjør skolehverdagen vanskelig allikevel + alle de andre bivirkningene – eller stoppe med alt og se hva som skjer? Stoppe med alt og se på ernæringen?

Igår hadde jeg en lang samtale med kontaktlærer og hun støttet meg i ideen om å kutte medisin og «se hva som skjedde». Gi gutten min en fair sjans til å se hvordan ting egentlig fungerer i hodet hans etter nesten et år på medisin. Så lenge Concerta’en nærmest gjorde ham verre begynte jeg å tvile på adhd-diagnosen… I tillegg har jeg et testkit liggende som måler peptider i urinen – for å se om det er noe i kosten han kanskje ikke tåler??? Se link.

http://www.neurozym.com/default.asp?gruppe=204

Jeg skal også bestille EyeQ kostilskudd, for dette har også vist en viss effekt, om ikke på nær med medisin, men det kan ta toppene av uro.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=108539

Idag var første dag uten medisin og han kom gråtende hjem og fortalte om en veldig vanskelig dag. Jeg har også merket at han er «annerledes» hjemme, mer keitete, urolig og armer og bein overalt, men jeg velger å se det an. Han ønsker selv å få Concerta i morgen, men etter at jeg har pratet litt mer dyptgående i skoledagen så tror jeg ikke det var så mye verre idag enn igår, men han hadde store forventninger til – hans ord – «mitt nye liv uten medisin». En reflektert gutt jeg har!

Kontaktlærer og jeg er enige om å ha is i magen, selv med brennende hjerte og sende ham på skolen i morgen også – uten medisin. Gi ham en sjans til å takle ting uten medisin, kjenne på følelser igjen. Og urinprøve skal sendes til uka, så får vi se veien videre derfra.

Jeg kommer til å skrive ofte her, for ellers er det jo ikke noe vits med denne bloggen. Fint for meg selv også å kunne gå tilbake å sjekke hvordan ting fungerte da og da. Jeg håper også denne bloggen kan være til nytte for andre i samme situasjon!!!

🙂

Add comment 30. mai 2013

Hei, verden!

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!

1 comment 30. mai 2013